Østensjø-områdets tidligste ferdselsveier

 

Av Leif-Dan Birkemo

I boken Oldtidsveier, slep og kongeveier (Orion Forlag, Oslo 2004) har forfatteren Reidar Fønnebø oppsummert mange års granskning av gamle ferdselsveier på Østlandet. Ikke minst har han med sitt lokalkjennskap nedlagt et stort arbeid med å påvise detaljerte forhold med traseene i vårt område. I flere samtaler med Fønnebø har han utdypet sine synspunkter og teorier om disse veiene. Dessuten har historielagets arbeidsgruppe for Oldtidsveien forsøkt å utdype temaet. Mye er fortsatt uklart, og det er nok å gripe fatt i for den som ønsker det. Det som imidlertid begrenser mulighetene for undersøkelser i felten er at det stykkevis skjer nedbygging av veitraseer. Asfaltering, gruslegging, nye boligfelt etc. er det mest vanlige.

Østensjøområdet har fra forhistorisk tid hatt to hovedtraseer som gikk på henholdsvis øst- og vestsiden av Østensjøvannet. Det som imidlertid lett skaper vanskeligheter og ofte fører til sammenblanding, er at begge veiene hadde egne traseer for sommer- og vintertrafikk. Over lengre strekk var disse sammenfallende eller gikk parallelt, mens på andre strekk gikk de atskilt. Sommerveien var typisk ridevei, mens det på vinterveien skulle være mulig med tungtransport, f.eks. bruk av slede. Frosne myrer og vann ga gode transportforhold om vinteren, områder helt uegnet for transport om sommeren.

 

Den vestlige sommerveien - rideveien

Den vestlige rideveien kom fra Martestokker (Galgeberg) og krysset Alna ved Kværner. Etter de bratte bakkene opp til Ryen fulgte veien i grove trekk traseen til dagens Enebakkvei fram til Langerud. Veien gikk videre langs ryggen i landskapet på vestsiden av Skullerudveien før den dreide vestover og kom ned til Ljanselva, eller Skullerudbekken, som den het tidligere. Langs traseen rett nord for Langerud sykehjem og parallelt med Skullerudveien er det påvist minst åtte gravhauger fra romersk jernalder, dvs. 0-400 e.Kr. På Mellomåsen rett sør for Ljanselva er det funnet rester etter en bydgdeborg, trolig fra folkevandringstiden (400 -550 e.Kr.) Det forteller at området var sikret mot innfall av fiender i forhistorisk tid. Veiens trase gikk videre mot Follo og var forløperen til Enebakkveien.

 

Den vestlige vinterveien

Vinterveien fulgte samme rute fra Kværner fram til forsenkningen i terrenget vest for Abildsø gård ved Smedbergbekken, omtrent i krysset Smedbergveien/Enebakkveien. Der tok vinterveien av og fulgte Langemosen sørover. Langemosen er nevnt i Sverres saga, da bøndene reiste seg mot kong Sverre i 1200. Sør for Lambertseterveien og øst for E6, i det som kalles Bjørnsenskogen, kan vi fortsatt se spor etter vinterveien. Fønnebø sier at dette antagelig er det eneste stedet i hele byen hvor man kan se hvordan disse vinterlige oldtidsveiene lå i terrenget. Vinterveien gikk så ned i Skulleruddumpa og fortsatte sørover mer eller mindre parallelt med rideveien.

 

Den østlige sommerveien

Det er den østlige sommerveien som vi i dag over flere strekk best kan følge i terrenget. Den har derfor også flest veiminner.
Om denne veien har vi en anførsel i veginndelingsprotokollen fra rodeinndelingen i 1826:

”Fra Hovedveien No 4 ved Etterstad om Brynd, Skøien Broe og Gaarden Skøien til Opsahl hvor Veien aftager til Østensjø ved Opsahl-Grinden, 5560 Alen.”
 Mens den vestlige rute tok av fra Galgeberg i retning Kværner fulgte man nå veien videre til Helsfyr. Der var det et veiskille. Nordøstover gikk den ”Almindelige Landevej” eller  ”Strømske Kongevei” mot Øyeren. Vår vei gikk mot sørøst til Bryn gård og Bryn bro. Straks etter kryssingen av Alna gikk veien opp den bratte bakken til Skøyen gård.

Kartutsnittet viser veien fra Helsfyr fram til Bryn, videre opp mot Skøyen gård, ned mot Østensjøvannet forbi veiskillet til Oppsal, over Vassenga og sørover til Østensjø terrasse.

Vi ser også gjennomgangsveien etter Helsfyr som alternativ rute til Skøyen. I kartets venstre kant ser vi et stykke av den vestre vei, senere Enebakkveien, fra Ryen og sørover.

Kartutsnittet er gjengitt etter tillatelse fra Statens kartverk. Darre/Friis 1797
 

Det som må nevnes, er at før man kom til Bryn bro tok det av en sidevei som passerte Alna ved Tvedtebroen (Tvetenbroen, også navn på husmannsplass under Skøyen). Altså nok en bro over Alna, omtrent der den gamle Tveten bro går i dag. Dette var en gjennomgangsvei til bl.a. Teisen gård før den gikk mot den ”Almindelige Landevej” lenger nord.

Gjennomgangsveien med en sidevei etter Tvetenbroen kan ha gitt en noe lettere oppstigning, før den kom inn på hovedveien ved Nordre Skøyen gård. Ved veimøtet (i Skøyenparken) ligger det en stor gravhaug og en mulig rest av den gamle traseen som svinger nedover i østlig retning. Fønnebø sier at mye taler for at nettopp denne leden kan ha vært hovedleden i forhistorisk tid. Skøyenbakken er bratt og i tidligere tider gikk trolig veien i et enda brattere lende. Det er derfor mye som taler for at man ved visse situasjoner valgte den lengre, men noe lettere vei opp til Skøyen.

Fra Nordre Skøyen gård fortsetter veien sørover. På veistykket mot Søndre Skøyen gård er det funnet en flere tusen år gammel arbeidsøks. En gravhaug ligger i hagen til Skøyen allé nr. 14. Ned mot Fugleliveien og Østensjø skole virker det første stykket av veien svært opprinnelig, men nedenfor Skøyen allé nr. 25 møter vi nylagt asfalt. Dekket ødelegger opplevelsen av oldtidsvei og er et trist eksempel på inngrep i et veiminne.

Opprinnelig har veien gått over tomta til Østensjø skole. Det er to alternative traseer for det neste veistykket. Enten har veien gått opp mot skrenten ved Skrabben (omtrent langs Skappels vei) og fulgt fjellsiden fram til turveien ved Rønningbakken, eller så har veien gått ned mot vannet og i tilnærmet rett linje mot Rønningbakken. Det er gode argumenter for begge alternativer, og behøver ikke utelukke hverandre.

Et stykke opp i Rønningbakken må ”Opsahl-Grinden” ha ligget, skillet mellom Skøyen og Oppsal gård. Her var det veidele med en vei som førte mot Oppsal gård. Vi følger hovedleden over Vassenga med tufter av husmannsplassen Bakken synlig ute på skrenten i vest, og videre i forkant av blokkene til Oppsal terrasse. For et par år siden ble det fylt på grus over et langt stykke slik at hulveien ikke lenger er synlig. Også det et trist inngrep på et veiminne. Som i Skøyen allé ligger det her en duk under det nye belegget som enkelt skal kunne fjernes. Men opplevelsen er forringet.
Straks vi kommer over i Østensjø terrasse blir veien bredere og vi kan glede oss over et noenlunde intakt stykke av oldtidsveien. Det knytter seg en viss usikkerhet til hvor gamle tørrmurene er på dette strekket. Veien er bygget opp på enkelte steder for å gi god nok veibane til slep, sleder og vogner. Trolig kan murene være bygd en gang mot slutten av 1700-tallet, men det har vært utført arbeid på veien etter det, sist i 1987 da veien raste ut.

Lenger sør i Østensjø terrasse er veien utslettet og når vi kommer ned på Østensjøveien må vi nok lete etter den under asfalten. Veien svingterundt Almedalen, ravinedalen med Ulsrudbekken, før den gikk inn på tunet på Nordre Østensjø og videre forbi Søndre Østensjø til veien krysset Bølerbekken. Øst for Bogerudmyra lå plassen Bølerbakken og over denne gikk sommerveien videre inn på tunet på Bogerud, før veien nådde Rustad gård. Her delte veien seg. En vei gikk fram til Skullerud gård før den fortsatte mot vest og etter hvert gikk sammen med veien som kom fra vestsiden av Østensjøvannet.

Den andre veien fra Rustad gikk via Rustadsaga videre gjennom Østmarka i retning Enebakk

Dette bildet er tatt der oldtidsveien tar av fra Fugleliveien. Historielaget tok en befaring langs veien sammen med Reidar Fønnebø våren 2000. Veien har fortsatt et opprinnelig preg.
 


Det samme veistykket høsten 2006. Det opprinnelige preget er borte. Lagt under asfalt! Er det slik vi ønsker å behandle våre tidligste kulturminner? (Red anm)
.

 

Den østlige vinterveien

Etter Bryn bro fulgte vinterveien Østensjøbekken sørover til nordenden av Østensjøvannet. Herfra var det fin vintervei til sørenden av vannet. Klopptjern (nå isolert ute på Bogerudmyra) ble passert før veien gikk opp hellinga til Bogerud og Stallerud. Her kan vi fortsatt se oppmuring av veien som er en del av turveien mot Rustadsaga. Vinterveien gikk videre over Stallerudåsen og kom ned ved Nøklevann der gården Bråten lå. Landkjenning fikk man ved Bremsrud. Fra Øgården gikk veien gjennom Østmarka til Enebakk.

 

Kryssende veier

Hovedveiene gjennom bygda gikk grovt sett i nord-sør retning, ikke så rart når landskapet også har denne strøk-retning. Vi har holdt oss til veier innen Østensjø-området, men veier utenfor vårt område har selvsagt hatt innflytelse også på veinettet hos oss. Det ligger utenfor denne artikkels tema å gå inn på disse ferdselsveiene, men vi skal nevne Ekebergveien som en del av ”Den Fredrikhaldske Kongevei” som den het da staten, dvs. Kongen utbedret det gamle veifaret. Forbindelser til denne veien hadde vi vestover fra Abildsø til Ekeberg-området. På denne måten fikk vi flere veikryss med alt det innebar av trafikk og aktivitet.