Hjem Østensjø i 1000 år
Om historielaget Historiske bilder
Våre aktiviteter Konkurranse!

Jeg er født  i l92l og kom sammen med mine foreldre og 2 år yngre søster til Låveveien 20 den l9. oktober l925.  Jeg husker at det hadde snedd noen dager,  og været var hustrig.  Det var derfor kjærkomment da nabofruen fra sin verandatrapp ropte oss inn til lapskausmiddag.  Det var begynnelsen til et langt og godt naboskap.

Vi kom fra Grefsen, hvor mine foreldre hadde hus i Aschehougs vei.  Grunnen til at de valgte å flytte, var hensynet til sine barns fremtidige skolegang.  Vi bodde slik til at veien til Grefsen folkeskole ville bli ganske lang, og siden vi bodde i Vestre Aker, var det ikke fri skolegang videre.  Det var det derimot i Østre Aker.  Mine foreldre kom opprinnelig fra henholdsvis Trøndelag og Valdres til  Oslo for å skape seg en fremtid-. 

Låveveien i 1920 årene

 

Låveveien 20 ble bygget i l922 av en av fars kolleger, som for øvrig hadde gårdsbruk på Minnesund, hvor han bodde.  Huset i nr. 20 hadde vært bortleid. Eiendommen var på ca. 2 mål, noe som var vanlig, og ble betalt med kr.22.000. 

I 2nen etasje bodde et ektepar med 2 småjenter.   Der var det ikke innlagt vann, så det første som ble gjort straks etter at vi flyttet inn, var at det ble sørget for vannspring og utslagsvask til den lille familien.

Hagen var ikke opparbeidet, men far –30 år gammel – tok som alle andre hageeiere i distriktet fatt med godt mot og hjelpemidler som hakke, spade og rive.  Hage-arkitekt Karen Reistad, Ole Reistads søster, tegnet forslag til hage-anlegg.  I nybyggerperioden i l920-årene fikk huseiere som anla hage 2 epletrær og 3 bærbusker i foræring av Aker kommune.  Mor reiste ut til Landbrukshøyskolen på Ås og kjøpte billige stauder.  Slik ble det etter hvert hage av det.

Helge Benum i potetåkeren i nr 20 i 1928

Sommeren l929 var hagen i meget god stand, og på forsommeren det året fikk min søster og jeg ikke lov å leke på plenen.  Da var vi hver morgen i løvtann-perioden ute og plukket av de gule hodene som var kommet i løpet av siste døgn, vi samlet dem sammen i forklæet vårt, og for den jobben fikk vi 2 øre hver.  Far fikk det året Aker kommunes premie for hagen , - det ble ikke utdelt l. premie, og han fikk 3. premie. 

Vi var en hel skokk med jenter og gutter som bodde i Låveveien og nederst i Promenaden i l920 – 30 årene,  og vi hadde det til felles at vi alle vokste op i en villa i en hage – i gode middelklasse-kår.  Det var veldyrkede hager omkring oss alle steder, og vi barn gikk ut og inn hos hverandre i hus og hage.  Vår barndoms nære omgivelser var derfor hager med frukttrær, bærbusker, grønnsaker og blomster.  Vi hadde ikke så mye penger til slikkeri, men vi spiste bær, og vi kunne forsyne oss med en deilig, ny gulrot, gni av jorda på gresset og spise.

Schæferen som ble trenet på Kusletta av Welle i kiosken og Benum."

Annen lekeplass var det heller ikke mangel på:  Jordet mellom nr. 22 og 26 i Promenaden var ikke bebygget, og det var det heller ikke der hvor Baneveien går ned fra Låveveien.  Og så kunne vi selvfølgelig leke i veien.  Der slo vi ball, trillet hjul, hoppet paradis, hoppet tau, og jenter så vel som gutter hoppet bukk.  Skulle vi kaste ball, trengte vi en vegg i blant, men det var ikke noe problem.  Og spør om vi kunne det vi drev med – vi var virtuoser.  I begynnelsen av 30 – årene – min spesielle ”ballperiode” – var på Østensjø skole de jevne feltene på den gamle skolen i frikvarterene helt opptatt av ballspillende jenter. 

Barna i Låveveien 18 og 20 samlet i nr 20 en søndag høsten 1930. Nr 18 i bakgrunnen

Men vi behøvde ikke hjelpemidler for å kunne leke i lag – vi hadde sanglekene våre.  Vi sang i vilden sky mens vi synliggjorde leken med hopp og dans.  Vi som var  barn i 20 .- 30 årene forsto å leke sammen uten voksen hjelp og uten dyre hjelpemidler.  Dukke hadde vi jentene alltids, men det var en,  og det var nok.  Mor sydde klær til dukka vår og lagde utstyr til seng, far snekret dukkeseng og sportsvogn, som han malte sterkt rød med gule og grønne blomster.  Ingen hadde maken.

I årevis var det gjevt å bytte glansbilder .- det var en jente-sak – og det var mest en sommer-beskjeftigelse.  Hadde vi 5 øre, gikk vi ofte til ”Strikkedamene”, en liten manufakturforretning i villaen på hjørnet av Dalbakkveien og stien ned i dal’n, og kjøpte et par glansbilder.    Så satt vi på ”lemmen til Benum” (plankene som lå over grøfta utenfor porten) og byttet glans.  For øvrig var også kiosken til Welle behagelig nær når 5-øren brant i handa.

Småjentene i nr. 20 våren 1926. Damfaret i bakgrunnen


Og så hadde vi jo skogen.  Utstyrt med matpakke og flaske med saft og vann gikk vi på landtur til ”fjellet”, den lille fjellknausen ved bommen i Solbergliveien, til Skøyenparken, Kusletta, eller helt inn til Skøyenputten.  Der var det liv og røre i 30-årene, høyt stupetårn og Gregersen på plass med svømmesælen.  Det var mange onger i distriktet som lærte å svømme av ham.

En fin sommerdag i slutten av 20-årene tok leieboerne i Låveveien 20 - Gudrun og Ole Westby - med seg de 4 småjentene i huset, alder 8, 6, 5 og 3 år - ut på langtur: Opplegget var buss til Trosterud og derfra tur gjennom skogen til Lutvann.

Fra bussholdeplassen på Trosterud gikk en liten vei forbi en villa og over jordet mot skogen. Da vi var kommet et godt stykke opp i veien, advarte Westby: "Nå må dere holde på luene, der kommer det en hvirvel-vind." Det høye, skinnende gresset la seg flatt mot bakken i en gate nedover jordet med kurs for oss.

Og så var den der, hvirvelvinden, - fru Westby med lille Grete ved handa for opp i lufta, jeg fulgte etter, og vi ble løftet opp og ut over en steinrøys nede i jordet. Westby var stor og tung, han sto der han sto med handa på hatten, Borgny og Bjørg befant seg utenfor vindfeltet som forskrekkede tilskuere til denne underlige tildragelsen. Vi som hadde vært med på seilasen, lå på ryggen i gresset nedenfor steinrøysa, mer og mindre mørbanket - og ganske sikkert forfjamset. Fra huset nær ved kom folk løpende og spurte om de skulle ringe etter lege. Det behøvdes heldigvis ikke.

Etter denne merkelige opplevelsen, trasket Westbys og småjentene videre, men vi kom ikke til Lutvannet den dagen. Molefonkne slo vi oss ned i skogkanten med nistematen vår.

Under min oppvekst bodde det i nr. 22 i Låveveien 3l personer, og selvfølgelig flest barn.  Det var årvisst at madamen i 2. etasje tok med noen av sine egne poder pluss de som ville ellers på bærtur i den nære skog.  Min søster og jeg ble behørig utstyrt og slo følge.  Det var alltid morsomt og livlig, og det hendte ikke at vi kom hjem uten blåbær.  Madamen visste hvor vi skulle finne bær.

Ellers var det jo en del av oss som var ”vannrotter”.  Omtrent alle reiste fritt på toget, for i Låveveien, som gikk fra nr. l til nr. 33, var det l8 familiefedre som hadde sitt virke på jernbanen.  Derfor kunne vi komme oss ut til sjøen uten at det kostet oss noen ting. Vi gikk  til Bryn st., tok toget til Østbanen, så til Ljan, og derfra var ikke veien lang ned til Katten.  Eller vi tok toget til Østbanen, gikk bort til ”Bispa” og var med Oslo kommunes gratis-ferge til Hovedøya. Det var herlige dager med sol og salt sjø, - det var nok – vi hadde stort sett ikke penger, det greide seg med saft og vann og geitost-mat. Fra vi var så gamle at vi hadde sykkel, ca. l2 år, syklet vi ut til sjøen over Høyenhall, ned Svartdalen og ut over Mosseveien.  Det var lett å komme ut til badestranda – motbakkene hjem ble nok litt tunge i blant etter en lang dag ved sjøen, men det var aldri noe hinder.

Barbro Benum m døtre på verandatrappa i nr 20, 1928
 

Den sommeren min søster og jeg var henholdsvis 6 og 8 år gamle, oppdaget vi da vi kom tilbake fra familie-besøk på Hjellum ved Hamar at vi hadde glemt igjen badedraktene våre der, og det var katastrofalt. Far bestemte at vi skulle reise opp og hente dem – alene.  Søsteren min gråt da vi gikk ut av porten.  Vi tok lokaltoget fra Bryn til Lillestrøm, hvor vi byttet over til Trondheimstoget som kom etter oss, reiste til Hamar og gikk der over på toget til Røros.  Vi kom oss av på Hjellum, oppholdt oss et par timer hos tante og gjorde så samme reisen tilbake til Bryn  Vi fikk skryt da vi kom hjem om kvelden.

For øvrig var de fleste av oss onger på landet i en periode om sommeren også, hos bestemor i Valdres og Solør, på Blaker og Minnesund.

I ferien hendte det at vi fikk ”sitte på” når far hadde tjeneste i lokaltoget mellom Oslo Ø. og Lillestrøm.  Da møtte min søster og jeg opp på Bryn st. til avtalt tid, entret brekkvogna når toget kom og inntok plassene til konduktøren og overkonduktøren ved vinduet på hver vår side.  I Lillestrøm var vi så vidt ute  på plattforma en tur før vi returnerte til Bryn og vandret bakkene opp til Låveveien igjen – vel fornøyd med utflukten.

Om høsten var det alltid is på Østensjøvannet en stund før snøen kom, is så hard og blank som et speil, det sang i den, det var måneskinn og vi kunne gå på skøyter om kvelden.  Det var sparkføre også om vinteren den gang, fint sparkføre så vi kunne ake – eller gå på skøyter – i veien, og vi var ute i store flokker til langt på kveld.  Ingen kom og ropte oss inn, det var trygt å være ute selv i mørket, og det var ingen trafikk.

Selvsagt var det nok snø og skiføre.  Det manglet ikke  på skibakker i nærmiljøet, de fantes på jordene nederst i Låveveien og nedenfor Skøyenåsen st., der var vi på dag- og kveldstid, der var vår skiskole. Min søster og jeg fikk ski da vi kom til Låveveien 2 og 4 år gamle, furupinner med tå-binding og hjemmelagde staver.  Skiene hadde vi i mange år, bindingene ble etter hver erstattet med stram-apparat..

Og alle onger kunne alt:  Gå på ski og skøyter, svømme, hoppe paradis, hoppe tau, hoppe bukk, - mangfoldet var stort, utstyret langt fra dagens standard, men vi hadde det moro og vi var – tør jeg påstå – kløppere.

Fra tidlig alder ble vi vant til at vi skulle ut på tur om søndagene.  Om vinteren bar det inn i Østmarka på skitur.  Vi spente på oss skiene ute på gårdsplassen og dro innover, til Sarabråten , Gullsmeden, Branntårnet og Mariholtet.  Vi var store før vi fikk ski-bukser, så antrekket var lenge foldeskjørt og hjemmestrikket genser.  Gleden var stor  det året vi fikk rumpe-taske i julegave.  Så slapp vi å ha matpakke dinglende i en hyssing på en knapp.

Ruth og Borgny Benum i Freidigdrakt 1930

Foreningslivet blomstret.  ”Alle” onger turnet i Bjart.  Imidlertid tillot ikke faren vår – ihuga Arbeiderparti-mann som han var –  at hans døtre skulle være medlem i en borgerlig idrettsklubb, og vi var derfor begge Freidig-jenter.  Vi turnet på middelskolen og drev også litt med fri-idrett.  Kristi Himmelfarts-dag, som i AIF var idrettens dag, gikk vi i turndrakt i tog til Dælenenga.  Far var selv aktiv idrettsmann, løper og skiløper, og det førte til at hele familien var med når han løp for Freidig på Hønefoss, Ski eller Moss.

Jeg opplevde den glede å bli Freidigs første forturner. Det var en stolt jente som turnet med iver og alvor - og den røde silkesløyfa viftende fra venstre skulder.

Låveveien gikk i 20-årene ned til nr. 33 ved Bråte-butikken, derfra var det sti over Søndre Skøyens jorder til Østensjø skole.  Men bonden tillot ikke at elevene gikk over jordene, og stien ble stengt ved nr. 33 med piggtråd.  Vi gikk derfor opp Promenaden og over Søndre Skøyen gård til skolen. Var været dårlig, fikk vi l0 øre så vi kunne ta trikken fra Godlia til Skøyenåsen og gå ned bakkene.

Låveveien 20 vinteren 1930. Doen i nr 22 til venstre. Trikkeskinner mot Skøyenåsen.

Livet i veien var et helt annet enn det er i dag. Det var nesten ikke biltrafikk, og mann med hest og kjerre var ingen sjeldenhet.  Fiskemannen kom en gang i uka, han satt henslengt på siden av kjerra si og ropte:  ”Fersk fisk i gata.”  Så møttes husmødrene ved fiskekjerra.  Brød kunne en også få kjøpt i veien, brødkjøreren kom med hesten og den brune vogna, og han hadde deilige rugkaker til l0 øre.  Av og til kom ”Forbruker’n” også.  Han hadde lastebil med brune, slitte kasser stablet på lasteplanet.  Ansatte ved Jernbanen som var medlem i Østbanernes Forbrugsforening kunne bestille matvarer gjennom denne innretningen.  Så kom ”Forbruker’n” inn med den brune kassa på skulderen og lempet matvarer opp på kjøkkenbenken.  Når han var gått, vanket det kandissukker på oss.

Hver eneste kveld kom melkekjøreren.  Vi hadde melk først fra Nordre Skøyen gård, senere fra Haugerud. Om vinteren syntes vi jentene det var gjevt å henge på sleden til Svein fra Haugerud.

Klasse 1c med Caroline Jørstad 1928

Det kom kremmere på døra også, med koffert som de slo opp ute på trappa, og det var litt spennende å titte nedi der, enda han hadde vel ikke stort annet enn strikk, bendelbånd og sikkerhetsnåler.  Men vi skulle ha med oss det som var.

Lørdag var do-tømme dag i de kommunale gårdene i nr. 22 og 28.  Da kom Trasop’n med hest og tohjuls kjerre, han bar do-bøttene på aksla og tømte dem rett opp i doningen.  Selv satt han på en planke som lå tvers over kjerra.

Sjåføren som kom til butikken i nr. l5 med melk fra Melkeforsyningen ble nok etter hvert temmelig lei av onge-gnålet om å få ”sitte på”.   Han lot en dag 4 småjenter bli med på lasset helt ned til Melkeforsyningen i Schweigaardsgate, og jentene måtte pent gå hjem.  -  Siden var han kvitt oss.

Freidig karer. Deltakere i Østkantstafetten i 30-årene. Seiret i sin klasse Old Boys.
 

Postbud Hanssen var vi venn med, likeså politibetjent Bollingmo, som gikk sine runder fra Bryn politistasjon i Ulvenkrysset – med hendene på ryggen iført staselig uniform med  gullknapper og lue med kule på toppen.  I senere år knikset vi til overlærer Evje når han søndag formiddag kom gående i veien vår fra sin bolig øverst i Godliaveien, svingende spaserstokken på sin ferd til Østre Aker kirke for å spille til gudstjeneste.

Til hverdags durte maskinene i nr. l6 -  der var det gjerdefabrikasjon i uthuset, A. Nilsens gjerdefabrikk.

I nr. l8 kaklet hønene.  Når en av dem skulle avrettes, ble det sendt bud på far.  Da fikk vi ikke lov å være med.

Fru Jørstad med kl 6c på tur v slottsfjellet Tønsberg 1934

Utenfor porten vår hendte det en liten trafikk-ulykke.  Grete i 2. etasje, 4-5 år, skulle i melkebutikken i nr. l5 og kjøpe brød for mora, som hadde vaskedag i bryggerhuset.  Grete løp ut av porten og lå plutselig under bilen til Fællesslagteriet, som var på vei til melkebutikken med varer.  Farten var nok ikke stor, for småjenta krøp fram, fremdeles med neven knyttet rundt en 25 øring og en l0 øring, 35 øre som et brød kostet.

Det var ikke så mange muligheter til å tjene penger, men noen slanter ble det da i ny og ne.  Oppe i Godliaveien bodde tanten til min søsters beste-veninde. Da de to kom ruslende på besøk en dag, fikk de jobb med å hjelpe tante Anna å trekke laken.  For vel utført arbeid fikk de 3 øre på deling.  Det ble 3 ett-øres karameller eller 3 lakrisklumper.

Den høsten jeg var 8 år, deltok jeg en dag i potetopptaking på Nordre Skøyen gård.  Fortjenesten ble 50 øre og l bøtte poteter.

Nabofruen i nr. l8 var raus.  Hun ga oss l0 øre når vi gikk ærend for henne – det var dobbelt så mye som vi fikk hjemme.

En høstdag da jeg kom fra skolen, ropte en nabodame på meg og ba meg gå  i hagen og ta opp poteter til familiens middag.  For den jobben fikk jeg jord på skoene og halvparten av en 5-øres sjokolade.  Den andre halvparten spiste hun opp selv.

Før Bjørn Larsen etablerte seg som frisør på Bryn, ble vi klippet av fru Nilsen i Promenaden.  Det kostet l krone.  Bjørn Larsen tok 75 øre, og hvis vi ville gå ned til Bryn til ham, fikk vi beholde differansen på 25 øre selv.  Da var veien lett å gå.

Jeg gjorde et varp da jeg på valgdagen i begynnelsen av  30-årene fikk jobb med å sykle mellom Østensjø skole og Godlia velhus med skriftlige beskjeder.  Det  ble mange turer, men så tjente jeg også grovt:  Jeg fikk kr. 5,-.

En gang jeg var i Bråte-butikken et ærend, kom det inn ei lita jente med en melkeflaske som hun ba om å få panten for, og for panten skulle hun ha egg.  Hun fikk 2 egg.  Jeg vet at familien var tallrik.

Klasse 7c med Caroline Jørstad på skøytetur på Ulsrudvannet

Far var i mange år verge og distriktsformann i Forsorgsvesenet.  Dette var et verv man ble pålagt og som var ulønnet.  Folk som trengte hjelp til livsopphold, kom og gikk i vårt hjem, og mor fikk kr. 45.- pr år for ekstra renhold.  Vi kjente ikke de personene som vanket i  huset, så dem knapt, men historien omkring et par av dem gjorde inntrykk:  Oline, en gammel, enslig kvinne, frøs så fælt om  natta, og far ga henne kr. 2.- til innkjøp av et ullteppe –uten å spørre om tillatelse.  For det fikk han refs av Forsorgsvesenet.

En jente trengte tannbehandling.  Det fikk hun mot trekk av 50 øre pr. uke i det beløpet hun skulle ha til livsopphold.

Fra l932 hadde vår familie huset alene.  Da ble min søster og jeg i påsken sendt på ferie til bestemor i Valdres, og da vi kom hjem, ventet det oss en gedigen overraskelse.  Vi hadde fått vårt eget rom. Far hadde gjort i stand et av rommene i 2.etasje til et lekkert ”jomfrubur” uten at vi visste om det:  Lys  tapet med små roser,  ny linoleum, hvitt tak med rosett rundt lampa og nymalte, lysegrønne gamle møbler.  Her kamperte min søster og jeg  til jeg l4 år senere trådte inn i ektestanden.

Det var svære greier da det i 20-årene en gang ble investert i en god reise-grammofon.  Til å begynne med gikk det mest i ”Svigermor og Evensen og kjærringa og jeg” og ”Der bjørkarna susar”, men etter hvert kom det plater med dansemusikk, og vår unge tante Borghild lærte sine nieser å danse vals og foxtrott.  Det fulgte uendelig mye glede og moro med denne grammofonen, både for oss venindene og våre foreldre.

Radio kom det i huset ca. l934, og elektrisk komfyr ble anskaffet i l936.

Da min søster og jeg var ca. 5 og 7 år gamle, gikk far til anskaffelse av hund.  Schæferen Karo ble  den første i rekken av i alt 7 hunder i vårt hjem gjennom årene.  Welle i kiosken og far bedrev hundedressur på Kusletta.

Senere tok mine foreldre etter anmodning fra Trekkhundklubben en av deres grønlands-hunder, Fency, i pensjon.  Hun slet seg og dro på bygda og stjal høner. Det var ikke populært,  og hun fikk reisepass.  Men da hun skulle ha hvalper, ble det bestemt at hun skulle være hos oss til etter hvalpingen.  4 skjønne grønlandshunder kom til verden i uthuset  vårt, og de var hos oss alle sammen til de var ganske store.  Vi beholdt en av dem, men han døde senere av hvalpe-syke.

I denne perioden vanket Per Welo og Roald Olsson i "vår gård". De hadde tilknytning til Trekkhund-klubben og ville gjerne se til Fency.

Basse, en stor, glatthåret grå-grønn hund av ubestemmelig rase, fant seg også til rette i vårt hjem.  Han ble bragt til oss  av eieren, en arbeidsløs kjenning som ikke hadde råd  til å holde hunden med mat.  Så skralt kunne det være i 30-årene.  Det ble ikke kjøpt dyr hundemat på boks den gang.    Hunden fikk av husets matforråd, som oftest rester. 

7 år gammel fikk jeg skarlagensfeber.  Fordi mor hadde vært sykepleier og kunne påta seg omsorgen for meg,  ble det bestemt at jeg ikke skulle legges inn på sykehus, men isoleres i et rom hjemme i 7 uker.  Den gang hadde vi 2 rom og kjøkken.  Jeg ble stengt inne i sove-værelset, og der var jeg så alene, kun med selskap av mor i alle disse ukene.  Jeg følte meg ikke syk, og tida ble lang.  Far kjøpte munnspill til meg, og jeg lærte meg å spille.  Nabofruen i nr. l8 kom med kuleramme, tavle og griffel, hvilket var en klok og nyttig gave.  Gildt var det da noen forærte meg mitt livs første konfekt-eske, et vidunder med blå og hvite blomster, som senere ble oppbevaringssted for glansbilder.  En sånn  eske ble tatt godt vare på og hegnet om.

Jeg sto ofte inne ved det lukkede  vinduet og ropte til venindene  utenfor.  Noen av dem fikk ikke lov å leke med min søster mens jeg var isolert, og da jeg var frisk, fikk de ikke lov å leke med meg.  Da de 7 ukene var gått,  ble rommet desinfisert.

Nabofruen og jeg var gode venner.  Den sommeren jeg var 8 år, lærte hun med å gympe.  Hun kjøpte gympegaffel til meg, ba meg gå til far og be om penger til garn, og så satt Knut, mora hans og jeg inne hos dem i det fine sommerværet og gympet pølle, en avlang sofapute i grått og rødt.  Da den var ferdig, monterte min hjelper pølla, og  mor fikk den i fødselsdagspresang den 3. august av en stolt 8-åring.

Vi jentene som begynte å vokse til i begynnelsen av 30-årene, ble tidlig interessert i håndarbeid, vi strikket  mye, og det var en hyggelig fritidsbeskjeftigelse.  Vi satt hjemme hos hverandre og arbeidet.  En veninde og jeg strikket våre første selbugensere da vi var l2 år.

Når vi var ferdig med et håndarbeid på skolen, la vi på hjemturen veien innom Otto Brekkes Manufaktur, som holdt til i etasjen over Bråtebutikken i nr. 33, før de flyttet inn i Velhuset da det var nybygd.  Dit gikk vi for å vise fru Brekke og ekspeditrisen hennes det ferdige arbeidet,  enten det var noen småtterier eller noe så gjevt som et par selbuvotter.  Vi ble alltid godt mottatt, og ros fikk vi i stort monn.  Vi gikk ikke for å få noe – vi hungret nok etter anerkjennelse.

En gang kunne vi vise fram en heklet hund, sittende på enden med hengende labber og ører,  ca. 40 cm. høy.  Den var heklet med garnet dobbelt rundt pekefingeren, så den var fin og rufsete, og den hadde vi laget hos frk. Wiker.  Damene hos Brekkes Manufaktur slo hendene sammen ---

På bestilling heklet jeg en slik hund for en familie til å ha i sofakroken, og for den jobben fikk jeg kr. 1.-.  Det ble ikke rare timebetalingen.

Vi var vant med at mor og far holdt på med et håndarbeid om kveldene.  Mor sydde alt vårt tøy til vi ble konfirmert, med en unntakelse:  Mors kusine Turid kom fra Valdres en høst innunder jul, og under hennes flittige hender ble det kjoler til husets døtre og sort, fotsid  silkekjole til mor.  I l4 dager satt Turid ved bordet i spisestua og dro på den gamle symaskinen som mor hadde kjøpt i l9l7 for kr.75.

Og kjolene ble mottatt med begeistring,  sydd av vinrødt, tynt ullstoff, , med raffinert  krage på skrå over brystet og pyntet med bitte små knapper.  Turid kunne jobben sin, hun hadde sydd hos skreddermester Kvale i Oslo i sin ungdom, og det borget for kvaliteten.

Far broderte – han var mester for spisestue- og soveværelse-settene. Eller han satt i kjøkken-kroken og  drev med løvsagarbeid som ble til lamper, store kandelabre, syskrin og mye annet fint.  Og så sang han for oss.

Når det nærmet seg jul, hørte det med å gå til anskaffelse av en halv gris.  Slaktet ble fagmessig partert og lagt i saltlake i en avskjæring som vinteren igjennom sto plassert på den innelukkede glassverandaen.  Der var det omtrent samme temperatur som ute.

Julaften sitret vi av spenning.  Jo, julenissen kom innom, selv om vi aldri så ham,  pakkene lå på nattbordene.  Vi fikk en presang og en stor pose med frukt og godter, det var aftenens clou.  Mellom jul og nyttår dro vi rundt på juletrefester – i Godlia velhus, på Oppsal vel, på søndagsskolen og i Valdreslaget.  Det hendte også at det ble en tur til familien  på Hjellum i romjula, vi reiste jo fritt på toget.  Der gikk vi julebukk.

Årene på Østensjø skole var gode.  Jeg var så heldig å ha fru Jørstad i 7 år, og det ble mange sykkelturer til Østensjø gård og lek med datteren. Det er også med stor glede jeg husker hånd-arbeidstimene hos frk. Wiker, timene hennes var spesielle.  Mens vi sydde og strikket, fortalte hun eventyr og brukte stemmen så kraftig at frk. Devik i rommet ved siden av kom løpende. Varig inntrykk gjorde det også å høre frk. Wiker lese ”Bergliot” under Bjørnson-jubileet i gymnastikksalen i l932.

Frk. Wiker hadde temperament ut over det vanlige.  På slutten av en håndarbeidsdag ble hun mektig opprørt over hvor lite en elev hadde prestert i løpet av dagen – med knappenål skulle vi stripe rynker på mansjett.  Hun utbrøt: ”Er det dette du har klart på 3 timer?” og ga jenta en lusing.

Det var en skuffelse da vi i 6. og 7. klasse fikk frk. Olsen i håndarbeid.  Mens  frk. Wiker var fargerik og spennende – vi fikk bl.a. veve hos henne når vi var ferdig med pensum-arbeidet – så var frk. Olsen streng og ”grå”, vi var faktisk litt redd henne.  Og så spiste hun opp neglene sine.  -   Hun og frk. Ingerø bodde på skolen,  øverst i hver sin fløy av den nye skole-bygningen.

Det var barn i blant oss som trengte en håndsrekning fra omverdenen.  Fru Jørstad  hadde et varmt hjerte for dem, og hun var primus motor for dukkebasaren som i flere år om høsten ble arrangert på Østensjø skole til inntekt for barn som hadde behov for materiell støtte. Da ble det loddet ut dukker i alle størrelser, og vi som gikk i fru Jørstads klasser, hjalp til med å hekle klær til dukkene.  Et år laget far et dukkehus som vi fikk gi til utlodning på basaren. Det var ganske stort, i 2  etasjes høyde med dør og vinduer, tak til å løfte av og lys til å tenne og slukke.  Min søster og jeg var mektig stolte da vi bar huset mellom oss ned til skolen, og jubelen var stor da ved trekningen frk. Løfgren gikk av med gevinsten.

Klasse 7c 1934/35

I 7.klasse var sangtimene med overlærer Evje en opplevelse. Han samlet alle 7. klassingene til sang i gymnastikksalen samtidig, og da flokket vi oss ivrig rundt ham og pianoet.  En dag lånte han min sangbok og skriblet ned 3. stemme til ”Alle fugler små de er” og ”Aftensolen smiler”.  Og spør om det var gøy når han spilte opp med ”Gammel jegermarsj” og vi plystret til.  Det var fart.  -  Sangboka er et 70 år gammelt  kjært minne om gleden ved sangtimene hos overlærer Evje.

Etter de 7 årene, snudde jeg nesa den andre veien og vandret til middelskolen på Teisen.  Fremdeles var vi en stor gjeng fra Låveveien og Promenaden som trasket sammen på skoleveien.

I l937 – da jeg gikk i 2nen klasse på middelskolen – opplevde vi  i slutten av juni en begivenhet av de helt store:  Elever fra the Technical School i Newcastle kom på Norges-besøk, og alle ble innkvartert privat hos elever på Bryn høyere skole.  Jeg var så heldig å få ha Gertie Charlton boende i mitt hjem under hennes opphold her, og vi tilbrakte dagene sammen hjemme og på turer i 1 uke.  Dette ble begynnelsen på et livslangt og meget rikt vennskap med Gertie og hennes familie – et vennskap som nå har vart i 66 år.

Fra 1938 ble det ytterligere 3 år for meg på Bryn høyere skole, og da jeg sluttet der, var jeg nettopp fylt 20 år.  Det er 62 år siden, og da hadde jeg møtt den unge mannen som senere skulle bli min livsledsager.  Vi er så heldig at vi fremdeles bor sammen i mitt barndomshjem. 

Når jeg ser tilbake, kan jeg ikke skjønne at noen kunne ha et bedre oppvekst-miljø enn vi hadde.  Vi favnet alt – vi manglet ingen ting.  Og  jeg takker i hjertet mine foreldre som lot min søster og meg vokse opp i et hus i en hage.

 

 

Ruth Benum: Minner fra oppveksten i Låveveien i 1920 – 30 årene.

 

Ruth Benum har bidratt med en skildring fra sin oppvekst 
           

Tilbake